Flere ganger enn jeg kan huske har jeg reagert på fremførelsen og konstruksjonen av dialogen i norske filmer og serier. Det som blir sagt og måten det blir sagt på har ikke virket naturlig, og jeg har ofte tenkt tanker som: «Hvem i huleste snakker sånn?». Det blir antagelig på samme måte som du rister på hodet over disse ordene som jeg har pisket ut av den trøtte hjernen min som bare fungerer på nåde som følge av for mye kaffe og som igjen fører til for mange «som» og for mange ledd i denne usannsynlig lange setningen uten et eneste komma men med et flott utropstegn til slutt! SOM bringer meg til poenget: For meg blir denne type ting, både på trykk og på skjerm, ofte såpass forstyrrende at jeg stort sett velger å styre unna. Finner noe annet rett og slett. Og det betyr at jeg ser lite norskproduserte filmer og serier. Dessverre.

Men en kveld etter å ha sett del tre av en stor norsk seriesatsing på statskanalen tenkte jeg: «Hvor vanskelig kan det være?». Så jeg bestemte meg for å sette av 40 minutter – det vil si tiden frem til klesvasken var ferdig. Og så sovnet jeg i sofaen.
Les videre →