Flere ganger enn jeg kan huske har jeg reagert på fremførelsen og konstruksjonen av dialogen i norske filmer og serier. Det som blir sagt og måten det blir sagt på har ikke virket naturlig, og jeg har ofte tenkt tanker som: «Hvem i huleste snakker sånn?». Det blir antagelig på samme måte som du rister på hodet over disse ordene som jeg har pisket ut av den trøtte hjernen min som bare fungerer på nåde som følge av for mye kaffe og som igjen fører til for mange «som» og for mange ledd i denne usannsynlig lange setningen uten et eneste komma men med et flott utropstegn til slutt! SOM bringer meg til poenget: For meg blir denne type ting, både på trykk og på skjerm, ofte såpass forstyrrende at jeg stort sett velger å styre unna. Finner noe annet rett og slett. Og det betyr at jeg ser lite norskproduserte filmer og serier. Dessverre.

Men en kveld etter å ha sett del tre av en stor norsk seriesatsing på statskanalen tenkte jeg: «Hvor vanskelig kan det være?». Så jeg bestemte meg for å sette av 40 minutter – det vil si tiden frem til klesvasken var ferdig. Og så sovnet jeg i sofaen.

Når jeg atter en gang var våken dagen etter satte jeg av nye 40 minutter. Denne gangen sovnet jeg ikke, men klarte å skildre en høyst reell, familiær og naturlig dialog mellom en mann og en dame. «Jepp, hundre prosent naturlig», tenkte jeg og smilte som en idiot for meg selv når jeg var ferdig 3 minutter og 7 sekunder før fristen.

Greit, jeg skal innrømme at premisset ikke er hundre prosent naturlig, men det er dialogen som er sakens kjerne her. Hva mener du kjære leser? Flyter det? Kunne noen du kjenner tenkes å ha snakket omtrent slik i den samme situasjonen? Og, ikke minst, tenk hvis jeg hadde satt av tiden til tørketrommelen var ferdig!

Her følger første scene i manuset til: «En dag i en manns liv» – les og kommenter!

		TITTEL

		"En dag i en manns liv"

		COPYRIGHT
		ØYVIND BJØRNDALEN

       - SIDE 1 -

FADE INN.

INT. - STUE - ETTERMIDDAG

En mann og en dame sitter i sofaen. Mannen til venstre i bildet, 
dama til høyre. De drikker kaffe. Litt dunkel belysning. Stemningen 
er litt anspent.

Mannen sitter med kaffekoppen i hånda og ser ut til å studere 
bordflaten med tomt blikk.

Dama sukker, tar en svelg kaffe, lager en grimase som om kaffen var 
sur. Setter koppen på bordet.

				DAMA
			(lener seg tilbake)
		- Hvorfor gjorde du det?

				MANNEN
		(lukker øynene, rister på hodet, hvisker)
		- Jeg veit ikke..

				DAMA
		- Men det må da være noe som fikk 
		deg til å reagere som du gjorde? 
		Var det noe tidligere på dagen som.. 
		ja, som påvirket deg på en eller annen 
		måte?

				MANNEN
		- Nei jeg tror ikke det. Skjedde ikke 
		noe spesielt på jobb. Når jeg kom hjem 
		så, ja... Jeg veit ikke.

				DAMA
		- Neivel. Men er det noe annet som 
		plager deg da? Jeg syns det har 
		gått fint i det siste og trodde 
		alt var bra mellom oss?

				MANNEN
		- Ja. Asså, det er ikke noe som 
		har plaget meg som jeg veit om.

				DAMA
		- Ganske sterk reaksjon til at 
		det det ikke var noe som plaget 
		deg. Jeg ble rimelig overraska..

    - SIDE 2 -

Mannen snøfter og snur seg mot dama.

				MANNEN
		- Overraska!? 
		Først ble du fly forbanna!

				DAMA
			(freser, nærmest spytter)
		- Er det så jævlig rart!?

Mannen dukker og ser på bordet igjen, er stille noen sekunder.

				MANNEN
		- Nei, øh, nei.. 
			(sukker)
		Unnskyld jeg mente ikke å...

				DAMA
		- Du har unnskyldt deg nok! 
		Nå vil jeg ha en forklaring 
		på hvorfor i helvete du gjorde det!

				MANNEN
		- Det er bare det at det er så 
		nytt, ikke sant! Du skulle sett 
		de blikkene jeg fikk på jobben..

				DAMA
		- Ah, så det skjedde noe på jobben 
		likevel?

				MANNEN
		- Nei, eller..
			(nølende)
		Folk så litt rart på meg, de var 
		nok litt overraska at jeg var 
		tilbake på jobb. Ingen ville spise 
		lunsj med meg heller...

				DAMA
		- Hva var det til lunsj?

				MANNEN
		- Det var noe pytt i panne- 
		greier. Men jeg hadde jo med 
		termosen min. Det var noen som 
		mista tallerkenen sin i gulvet når 
		jeg begynte å tømme fra termosen. 
		Og gamle fru Hansen hylte. Husker 
		du gamle fru Hansen?

    - SIDE 3 -

				DAMA
		- Med grått oppsatt hår og alle 
		plagg med rutete mønster. Joda, 
		jeg husker henne.

				MANNEN
		- Nettopp! De rutete plagga er 
		til å bli gal av spør du meg. 
		Uansett. Fru Hanssen begynte å 
		hyle noe om en brevåpner i sølv 
		og Gud i himmelen, og da mista 
		jeg matlysta. Jeg syns det var 
		dårlig gjort. Jeg mener brevåpner 
		i sølv? Vet du hvor farlig det er? 
		Så jeg tok ut en egenmelding og 
		dro hjem. Men da når jeg så at 
		du sto der og pussa sølvtøyet, 
		da klikka det for meg .... 
		Jeg, eh, jeg beklager. 

				DAMA
			(trekker på skuldrene)
		- Det måtte pusses, og jeg hadde 
		jo tenkt å gjøre det mens du var 
		borte...

				MANNEN
		- Ja jeg skjønner det. At du tør.
		Du, jeg beklager virkelig. Men vi 
		kan vel velge å se det positive i det?

Dama ser på mannen med et olmt blikk.

				DAMA
			(strengt, hevede øyenbryn)
		- Det positive i det?

				MANNEN
		- Eh, ja? Asså atte det gikk bra, 
		og at vi nå vet at vi begge tåler 
		såpass? Det kan jo være praktisk 
		i fremtiden!

    - SIDE 4 -

				DAMA
			(sint)
		- Praktisk i fremtiden? 
			(reiser seg opp)
		Du har kanskje rett. Men det endrer 
		ikke hva du gjorde! Vampyr eller 
		ikke - du sover på sofaen i natt!

I det dama snur seg for å gå vekk fra sofaen ser vi høyresiden av 
hodet og der har noen plantet en stor kjøttkniv fra Fiskars.

FADE UT.